Heiner Müllers oppsetning av Tristan og Isolde på DVD - en fantastisk reise i et trangt rom

Heiner Müllers oppsetning av Tristan und Isolde er en av de største suksessene i Bayreuth de siste tiårene. Oppsetningen ble fremført under festspillene i årene 1993-99. Endelig er den tilgjengelig på DVD, filmet i 1995 med førsteklasses sangere og med Daniel Barenboim som dirigent.
Jeg var så heldig å se denne oppsetningen i Bayreuth i 1997. Det var en mektig opplevelse, ikke minst på grunn av Waltraud Meiers enestående tolkning av rollen som Isolde. Gjensynet på DVD er fantastisk.
Heiner Müller, som var en av Tysklands største forfattere,
hadde aldri satt opp noen opera før Tristan und Isolde. En av sangerne
fortalte i et intervju at Müller slet med flere av de praktiske løsningene
på scenen, og at det faktisk var dirigenten Daniel
Barenboim som
løste mange av de problemene som oppsto underveis. Prøvene
var for øvrig preget av frustrasjoner og konflikter, særlig
mellom Waltraud Meier og Heiner Müller.
Stilisert og kjølig oppsetning
Müller og hans team ønsket å lage en stilisert og kjølig versjon av Tristan og Isolde, ribbet for operaklisjeer og realisme. Både kostymer og kulisser understreket Müllers abstrakte tilnærming. Isoldes telt på skipet i første akt er bare en nedsunket kvadratisk flate på et stort tregulv. Isolde markerer sin følelse av å være innestengt ved å kjenne på de imaginære veggene i det abstraherte teltet hun er stengt inne i. Fakkelen i andre akt er en gjennomsiktig boks. Den romantiske hagen, scenen for Tristan og Isoldes store kjærlighetsduett, er en gravlund der gravstøttene er brystplater fra falne soldater. Slik brytes våre forventninger ned en etter en, og vi sitter igjen med en rekke spørsmålstegn i fanget. Brikkene faller på plass, rent estetisk, men vi får få svar.
Selv om Isolde og Tristan holder tilbake følelser, og selv om oppsetningen hører til de mer statiske, betyr absolutt ikke dette at tilskuerne forblir uberørt av det som skjer. Det er faktisk utrolig befriende å bli spart for klønete omfavnelser og liksom-hete kyss. Virkningen er rett og slett magisk.

De visuelle hovedelementene er kuber og rektangler. Disse fører tankene hen på Mark Rothkos malerier. Rothkos klaustrofobiske verden får en parallell i Heiner Müllers dystre visjon av kjærlighetens vilkår i vår tid. Kuber og rektangler markerer den klaustrofobiske tilværelsen hovedpersonene plages av; det er de som ønsker å bryte ut og sprenge grenser. At Heiner Müller mildt sagt følte seg innestengt i tysk kultur og historie, kommer frem i et dikt han skrev under prøvene det første året. Diktet handler om kvalmen han føler over den rene, såpeluktende tilværelsen i Bayreuth, for han klarer ikke befri seg fra noe foreldrene fortalte ham da han var liten – at tyskerne laget såpe av jødene i konsentrasjonsleirene. Denne kvalmen og klaustrofobien gjenfinner man i oppsetningen som barrierer. Kjærligheten har dårlige vilkår når vi ikke klarer å gå ut av historien for å skape den selv.
Scenebildene puster
Richard Wagner: Tristan und Isolde
Vist i Bayreuth 1993, 1994, 1995, 1996, 1997, 1999 (filmet i 1995)
Regi: Heiner Müller (1929-95)
Dirigent: Daniel Barenboim
Tristan: Siegfried Jerusalem
Isolde: Waltraud Meier
King Marke: Matthias Hölle
Brangäne: Uta Priew
Kurwenal: Falk Struckmann
Melot: Poul Elming
Ein Hirt: Peter Maus
Ein Steuermann: Sándor Sólyom-Nagy
Ein junger Seemann: Poul Elming
Om Heiner Müllers oppsetning av Tristan und Isolde på Wagneropera.net
Effektiv bruk av transparante forheng og lys på disse er med på å skape et scenebilde som puster, som samtidig indikerer dybde og stengsler. Forhengene gjør at ansiktene i nærbilder får noe grumsete over seg, men det er altså ikke noe galt med DVD-en.
Kostymene, designet av den japanske motedesigneren Yohji Yamamoto, fremhever geometriske linjer der det asymmetriske kjemper mot det symmetriske. I første akt har personene klær med bøyler som innrammer hodene, stenger personene inne i seg selv. Disse bøylene, som symboliserer rollefigurenes personlige fengsel, symboliserer samtidig konvensjonene og normene som holder samfunnet sammen, men som altså blir for trange for Tristan og Isolde.
Om scenebildet bryter med en realistisk fremføringstradisjon, så gjør personinstruksjonen det i enda større grad. Også i personinstruksjonen leter man forgjeves etter realisme. Når Tristan og Isolde holder hverandre i hendene, så gjør de det stilisert og uten berøring, og når de skal omfavne hverandre, når de ikke frem til hverandre fordi en imaginær glassvegg forhindrer dem fra å forenes.

I denne oppsetningen er tiden blitt til rom, for å bruke et uttrykk fra Parsifal. Handlingen er tonet ned; det som står igjen er uttrykk for en tilstand (les: stillstand). Så statiske oppsetninger som denne må ha noe helt spesielt for at man ikke skal fall av lasset. Og det har denne oppsetningen i fullt monn.
Waltraud Meier debuterte som Isolde i denne oppsetningen. Hun satte en ny standard for rollen, og briljerer både vokalt og i den sceniske fremføringen. Ingen kan forme og farge vokaler som Meier; ingen har et tilsvarende spenn i uttrykket. Det er ikke til å undre seg over at festspilleder Wolfgang Wagner under et intervju i 1997 fremhevet Waltraud Meiers prestasjon i denne oppsetningen som et av høydepunktene i hans tid som leder for festspillene.
Siegfried Jerusalem følger opp med en flott Tristan, selv om han sliter i høyden. Han er imidlertid en av de ytterst få som er Waltraud Meiers jevnbyrdige på scenen. De fleste av hennes motspillere ser helt fårete og hjelpeløse ut i lys av hennes kraftfulle sceniske tilstedeværelse og uttrykkskraft.
I det nær perfekte teamet er Matthias Hölle imponerende i rollen som kong Marke, Uta Priew en sterk Brangäne og danske Poul Elming markerer seg med flott stemme i den lille rollen som Melot. Også Falk Struckmann, som slett ikke imponerte i Alfred Kirchners oppsetning fra Barcelona, er en dempet og øm Kurwenal. Daniel Barenboim er den suverene leder av orkesteret.
For mange vil denne DVD-versjonen være førstevalget, i hard konkurranse med Jean-Pierre Ponnelles oppsetning fra Bayreuth og Konwitschnys optimistiske fra München. Ponnelle-utgivelsen har René Kollo og Johanna Meier i toppform, mens Konwitschny har Waltraud Meier og en (dessverre) svak Tristan (Jon Fredric West). Ponnelle og Müller forteller historien som en tragedie; Konwitschny som en kjærlighetshistorie som ender godt. Alle DVD-versjonene hører hjemme i en wagnerianers samling.
Les mer
Waltraud Meier
Om Heiner Müllers
oppsetning av Tristan und Isolde
Tristan und Isolde på DVD
Les mer om Richard Wagner-festspillene i Bayreuth på Wagneropera.net




